Snille Pål på sørlandet

Nå skal jeg gjøre noe jeg nesten aldri gjør; si noe fint om meg selv.

Jeg er for øyeblikket stasjonert på sørlandet, nærmere bestemt Norges minste by; Tvedestrand. Vi hadde tenkt å dra på Quarten. Hurra, Quarten! Heldige Pål hadde fått ukespass, gratis. Og Pål gledet seg til å gå på konsert og drikke øl og bli kjent med nye mennesker. Heldige Pål hadde fått anledning til å gjøre noe annet han sjeldent gjør; reise en plass med ukjent reisefølge. Spennende! meen...

Det er alltid et men. Det var en grunn til at jeg bare fikk et ukespass til Quarten slengt i fanget. Og det var ikke en spesielt morsom grunn, heller tvert i mot. Men de insisterte - det skulle bli gøy. Men jeg begynte å tvile. Jeg, JEG kan da aldri, aldri fylle plassen til det som mest sannsynligvis var tidenes kjekkeste mann. Og da mener jeg ikke bare kjekk som i heldig utseende, nei jeg mener kjekkk som i kjernekar.

Og det var ikke bare egoistisk. Det ville blitt feil, uansett hvordan en vridde og vrengte på det. Jeg kan leve uten Quarten. Alle de andre tinga får jeg jo akkurat her, i bygdenorge. Ja, for her er det øl, her er det nye bekjentskaper og konserter, hvis det kan kalles det når en full Maria spiller gitar og synger med stor innlevelse.. Så jeg har altså fått bevist at også jeg kan ha gode sider og kvaliteter; jeg er selvoppofrende og uegoistisk.

Ja, enten det eller jævlig utakknemmelig.